Kapittel 20
Å oppgi læren gir sinnsro
Original
众人熙熙，如享太牢，如春登台。我独泊兮其未兆，如婴儿之未孩；累累兮若无所归。
众人皆有余，而我独若遗。我愚人之心也哉！沌沌兮！
俗人昭昭，我独昏昏。俗人察察，我独闷闷。澹兮其若海，飂兮若无止。
众人皆有以，而我独顽且鄙。我独异于人，而贵食母。
Oversettelse
Samtykke og motsigelse – hvor stort er egentlig skillet?
Godt og ondt – hvor langt skiller de seg fra hverandre?
Det mennesker frykter, må man også frykte.
Uendelig vide er disse tingene, uten ende!
Folk strømmer til i mengder, som om de nyter et praktfullt måltid, som om de bestiger en vårpaviljong.
Jeg alene driver hvileløst, uten tegn til uro, som et spedbarn før det kan smile; utmattet, som om jeg har intet hjem.
Alle har mer enn nok, men jeg alene synes å mangle.
Jeg har et narrs hjerte! Forvirret er jeg!
Vanlige folk er skarpsindige, jeg alene er uklar.
Vanlige folk er drillende, jeg alene er taus.
Stille som havet, villsomt som vinden uten ende.
Alle har et formål, jeg alene er sta og enfoldig.
Jeg alene er annerledes enn menneskene, og verdsetter å bli næret ved kildens bryst.
Dyp refleksjon
Hva handler dette kapittelet om?
Dette kapittelet beskriver en dyp kontrast mellom vismannen og vanlige mennesker. Hvor folk jager etter lærdom, anerkjennelse og materielle goder, velger vismannen å oppgi denne jakten for å finne indre fred. Sitatet '唯之与阿，相去几何' (hvor stort er skillet?) minner oss om at våre bekymringer ofte er basert på illusoriske skillet. Vismannen fremstår som enfoldig og tom blant menneskene, men denne tomheten er faktisk fylt med dyp visdom og tilknytning til livskilden.
Hvordan gjelder det for meg?
Jeg kjenner meg ofte fremmed blant folk som ivrig diskuterer og søker status og anerkjennelse. Mens andre bruker energi på å bevise sin verdi, føler jeg meg ofte mer hjemme i stillheten. Dette kapittelet minner meg om at det å være 'annerledes' ikke trenger å være ensomt – det kan være en vei til ekte frihet. Jeg lærer at min indre ro er mer verdifull enn ytre bekreftelse.
Hva bør jeg gjøre i dag?
I dag skal jeg praktisere å slippe behovet for å sammenligne meg med andre. Når jeg merker meg selv i en situasjon der jeg føler meg annerledes eller mangler noe, vil jeg minne meg på vismannens ord: 'Jeg alene er annerledes, og verdsetter å bli næret ved kilden.' Jeg skal ta en pause, puste dypt, og huske at min verdi ikke avhenger av andres dom.
Relaterte kapitler
Min refleksjon
Hva inspirerer dette kapittelet i deg? Hvordan vil du bruke det?